AVLØYSINGA
Koordinater: 70.485139 N022.111358 E
Høyde over havet:
Ved start 33 moh.
I løpet av turen 75 moh.
Ved klippskilt 5 moh.
Lengde på turen fra startpunkt:
1,5 km hver vei. Total lengde 3 km.
Utsikt/Hva ser man herfra:
Hasvik, Breivikfjorden, Andotten.
Type terreng:
Stort sett tørr sti, litt lett myr og ett par små våte partier.
Anbefalt utstyr:
Turen kan gås med joggesko.
Turbeskrivelse:
Turen startet ved en gammel mur. Muren er merket med en rød pil som viser hvilken retning man skal ta. Turen følger stort sett sti. Mange bruker denne stien for å gå til Storsandvika. Lett terreng å gå i. Lett stigning første del av turen, før man går nedover. Når man kommer ned vil turen være merket med en pil mot høyre. Malt pil på en stein og merkepinner. Følg merkingen ned til havet.
Historie:
Lille-Håen er ikke bare vakker, men har og har hatt mange bruksområder gjennom tidene. Fuglevåget som ligger på sydspissen av Lille-Håen er det et veldig godt eggsankingsområde. Lille-Håen har også blitt brukt som beite for både sau og geiter, og er kanskje et av de beste områdene for å plukke multebær på Hasvik.
Havområdet rundt Lille-Håen
I havområdet rundt Lille-Håen har det alltid vært gode fiskeplasser både for fisking av Laks og andre fiskesorter. Aller mest kjent er havområdet rundt Hånebba, som er et veldig værhardt område. På grunn av været, har fyrlykta på Håen blitt flyttet flere ganger. De 2 første lyktene som ble satt opp her ble slått sund av havet, og den lykta som står her i dag står ganske høyt over havet pga. de store dønningene som kan dannes her. Vaierne ved Fyrlykta stammer fra den tiden da lykta gikk på gass, ikke på solceller slik som i dag. Da brukte man vaierne til å frakte gass på traller opp til fyrlykta.
2. verdenskrig
Som en del av festningsverket som ble bygd opp av tyskerne under 2. verdenskrig var det også et anlegg her oppe på Lille-Håen. Dette var et overvåkingsbygg som ble brukt for å ha kontroll på blant annet flytrafikken av Tyskerne. Flere unge gutter fra Hasvik var med på å bygge dette anlegget. Vi i Hasvik IL har snakket med en som var med å sette opp brakkene her oppe. Før krigen var han ikke engang fylt 18 år, men var i arbeid for tyskerne med å bygge brakker. For dette arbeidet fikk han en lønn på skarve 49,50 kr hver 14 dag.
Under byggingen av anlegget ble det laget en taubane fra Storsandvika og opp til Lille-Håen. Denne ble brukt av tyskerne til å frakte materialer hit opp, og sannsynligvis også proviant. Under fjellet på Lille-Håen-sida av storsandvika kan man ennå se fundamentet til taubanen, men vaierne er borte nå. De ble sist brukt av Hasvikfolk lenge etter krigen til å fire seg ned i det bratte fuglevåget for å sanke måseegg.
Tyskerne brukte også Lille-Håen som utgangspunkt for å skyte på en kjempestor blink som de hadde satt opp på Håen. Etter krigen ble blinken dratt ned av noen Hasvik-ungdom, som brukte den til å lage hytte under Navaren.
Lille-Håen – Et Landemerke
I dag har Lille-Håen innflygningslys for widerøeflyene som lander på Hasvik, men også under 2. verdenskrig ble Lille-Håen brukt som landemerke for navigasjon. Under den 2. verdenskrig satte England ut miniubåter her som navigerte seg nordover ved hjelp av Lille-Håen. Målet var å torpedere det Tyske krigsskipet Tirpitz som lå inne i Kåfjorden. Miniubåtene ble fraktet med større ubåter, og var ikke større enn at de hadde plass til 2 mann, drivstoff og masse dynamitt.
Rækvedsanking
Før var det å sanke rækved nærmest en livsnødvendighet. Man trengte veden som brensel i de kalde vintermånedene. Fjæra Kvalbeinvåg (på høyre side når du har Storsandvika på venstre hånd) var kjent som en av de beste rækvedfjærene på Hasvik på grunn av havstrømmene. I dag finner man alt fra flaskeposter til rester etter fiskebruk. For noen få tiår siden var det drivtømmer fra de store elvene i Russland som trakk Hasvikfolket på rækvedsanking i Kvalbeinvåg.
Rækveden har hatt seg litt av en verdensomseiling før den har sin endestasjon på Hasvik. Tømmeret ble for noen tiår siden hugget ned i de Russiske skogene, og fraktet ut til havet på elvene ved Kvitsjøen og lengere øst. De som ikke ble fanget opp i elvemunningen, fløyt videre ut på de store hav. Noe av dette tømmeret bar fast i isen, og ble fraktet med isen over Nordpolen. Drivtømmeret kom løs av isen igjen mellom Svalbard og Grønland før det ble fanget av Golfstrømmen og fraktet hit til oss på Hasvik. Denne reisen kunne ta 3-5 år, og måten man kan se hvor lenge tømmeret har vært på "ræk" er ved å se på makkhullene. Jo flere makkhull- jo lengere reise. I dag fraktes ikke lenger tømmeret på denne måten i de Russiske elvene, men på tog og trailer. Fremdeles ligger det tømmer på ræk ute i havet fra den tiden da Russerne brukte elvene som fraktvei.
Torvstikking
En annen måte å holde husene varme på vinteren før i tiden var å fyre med torv. På øst-siden av Lille-Håen kan man se spor etter torvsanking. Nå når dere sitter her på enden av Lille-Håen, så vet dere at det er litt ulendt og bratt å klatre opp hit. Det er derfor ganske utrolig at folk klatret opp hit for å stikke torv. I dag har du kanskje klatret opp ved å holde deg fast i tau, men dette har først kommet i senere tid. For noen tiår siden, klatret folk både opp og ned med torv i sekker på ryggen.
Hele familien var med på å stikke torv. Torvjorda måtte være dyp, og ikke ha mye stein. Mannfolkene var typisk de som stakk torv, mens kvinnfolkene var de som bar ned torven på ryggen i ryggsekk. Torvstikkingen foregikk slik at de hadde en torvspade som var laget spesielt for formålet. Man tok opp et stykke torv av jorda som var ca. like stort som spadebladet. Deretter deltes torven i skiver som var ca. 4 cm tykke, og sattes på høykant i jorda for å tørke. Når øverste halvdel av torven var tørr, snudde man torvstykket opp ned slik at andre siden også ble tørr. Når torven var helt tørr, gikk man tilbake for å hente den, og brukte dette til å fyre med gjennom vinteren.
Takk til: Bjørn Karlsen, Halvard Holst Olsen, Ørnulf Jacobsen, Trygve Størdal, Else Holst Olsen, Leidar Eilertsen
