BØLESTRAUMEN


Koordinater: 70.66936, 22.48371

Høyde over havet: startpunkt 123 m, vendepunkt 9 m

Lengde på turen fra startpunkt: 4,5 km

Kjennetegn i landskapet: Fjellandskap, berg, steiner, vann og myr. God utsikt hele turen.

Utsikt/Hva ser man herfra: Fra starten ved Gammelgårdvannet har man utsikt ut Dønnesfjord og Galtefjord i øst, når man kommer lengre inn på turen ser man ned mot Sanden i Dønnesfjord i øst, videre Bølefjorden og Bølestraumen i nordvest.

Type terreng: tørt, litt myr, kupert, varierende.

Anbefalt utstyr: Gode fjellsko/støvler er et godt tips.

 

Turbeskrivelse: Turen starter ved liten parkering før man kommer til Gammelgårdvannet. Turen er i variert og småkupert terreng og har en lengde på ca 4,5 km hver vei. Første to km følger merking fra tidligere Opplev Sørøya-turer til Langkeila og Sanden. 

De første par hundre meter følger man sti forbi og myrer i nordlig retning. Etter ca 2 km går du gjennom en port av stein og får første glimt av Bølefjorden. Her finner du en post for delklipp av kart.

Videre går du ned til Kanonvannet og følger denne på nordsiden i nordvestlig retning til du kommer ned til Bølestraumen. 


Historie:

BØLE

Bøle er i dag et idyllisk utmarks og hytteområde som ligger mellom Dønnesfjorden og Ofjorden på Sørøya. Men en gang i tiden bodde det mennesker også her slik det har gjorde i de fleste fjorder på Sørøya. På 1400- tallet var Bøle et betydelig fiskevær med egen kirke (snl.no). Historien sier også at Bøle var et kirkested helt tilbake til Middelalderen.

 I skattemandtallet fra 1668 heter det at

«der i bølefjorden i fordum til har været en Kirke. Kirkene paa Sørøens ytterside i Sandø og Bøle, hvoraf endu ifølge sikker meddelelse skal sees tydelige spor, tilhører vistnok også (…) Også i 1799 vistes rester av kirkegård og kirketuft, men under befaring i 1966 var sporene borte: ”Noe kirketuft var det ikke mulig å lokalisere, og der var heller ingen å få tak i som kunne gi opplysninger om eventuell lokal tradisjon” (Trædal (2008:335) anser dette for et mulig middelaldersk kirkested, gitt at Bøle har god havn og godt fiske, at stedet ligger ved ytterkysten, samt at det er påtagelig få kirker på denne delen av Sørøya.» (ra.brage.unit.no)

Da hvalfangsten begynte for alvor i Finnmark, undersøkte Svend Foyn mulighet for hvalstasjon i Galten. Valget falt i stedet på Bøle som han kjøpte i 1882 (strandahistorielag.no)

Svend Foyn, Floer og hvalfangst i Bøle og Galten  

Svend Foyn var en norsk foregangsmann i sel- og hvalfangsten.

Foyn var født i Tønsberg. Han var 11 år da han gikk til sjøs, og ble skipper da han var 24 år gammel. Foyn startet selfangst i 1846 med briggen Haabet. Den første sesongen brakte bare tap, men på neste års ekspedisjon fikk han nesten full fangst, og økonomien var reddet. Selfangst ble en stor ny norsk næringsgren. I 1863 lot han bygge verdens første dampdrevne hvalbåt, og i løpet av fire år eksperimenterte han seg frem til en lønnsom moderne finnhvalfangst på Finnmarkskysten. Det kostet ham 51 000 spesidaler.

Foyn var den første som skjøt hval med granatharpun. Sogneprest Morten Thrane Esmark fant frem til en tennsats for utskutte granater så de først eksploderte ved anslag, og han lærte Foyn metoden så sprengstoffet i harpunen først ble antent ved stramming av fangstlinen etter at harpunen var skutt inn i hvalen. Grunnlaget for hele den moderne finnhvalfangsten var skapt. Fra å ha fått kanskje én hval i sesongen, fikk Foyn nå opptil 100, og han ble snart en rik mann.

Ved å bearbeide hvalens råstoff i egne anlegg kunne Foyn stadig øke sin formue. Han gav bort store beløp til hedningmisjonen, sjømannsmisjonen, til bedehus, skole og arbeiderboliger i Tønsberg, og til Foyns borgerskole i Oslo i 1889. Han testamenterte sin formue til et misjonsfond.

Hans statue, modellert av Anders Svor, står utenfor domkirken i fødebyen. (snl.no)

(Bildet er av Svein Foyn va 1890)

Et bilde som inneholder person, mann, gammel

Automatisk generert beskrivelse

I Strinda Historielag sill digitale leksikon, finner vi et utdrag der Nils A. Ytreberg forteller litt om Yttersida av Sørøya- Bøle, Galten og Sandøy:

Selv om vi risikerer litt huskestue på yttersia Sørøy, får vi ta turen enda et stykke nordover og se på stedene Bøle, Galten og Sandøy. Det bærer ut åpne havet, forbi Steinnæringen og Bøle og inn Dønnesfjorden. Her ligger Galten på et sydvendt nes inn mot denne brede og vidtforgrente innskjæringen i Sørøya, vernet av øyer og holmer, så stedet er beste hamna på yttersia.

Handelen ble først opptatt på Bøle, der Floer (fra Handelsstedet Sørvær) fra omkring 1838 hadde fått gjestgiveri. I 1840 ble Galten kjøpt av F. W. Bull (Handelsstedet Hasvik), som igjen solgte det til Hans Carl Norberg. Han fikk gjestgiverbevilling på Galten 19. juli 1843 mot 6 spd. årlig avgift. Kort etter overtok Aagaard & Søn (Handelsstedet Hammerfest) handelen på Bøle, og fikk bevilling her 4. mai 1844 mot samme avgift. H. C. Norberg var prestesønn fra Stockholmstrakten, og gift med Aage Aagaards søsterdatter Anna Budde Taftezon, datter av handelsmann B. E. Taftezon i Handelsstedet Jupvik i Leirbotn.

Norberg må ha opparbeidet stedet og kanskje bygd en del, for han kjøpte Galten for 50 og solgte det for 1500 spd., da han i 1845 overdrog stedet til Aagaard & Søn. Bevilling med gjestgiverrett er utstedt til firmaets juniorsjef Bernhard Martin Aagaard 19. juli 1848. Firmaet ansatte August Ferdinand Schumacher som faktor, straks det hadde overtatt stedet. Han var sønn av kjøpmann Schumacher i Tromsø, og ble i 1848 gift med Christine Elisabeth Hald fra Handelsstedet Sopnes. I et skadesløsbrev fra 1853 er Galten og Bøle verdsatt til 11 200 spd. tilsammen. Under disse stedene lå forskjellige boplasser og holmer, bl. a. fuglefjellet Storgalten.

Sannsynligvis bestod det allerede fra 1853 en avtale mellom Aagaard og Schumacher om overdragelse av stedet. I 1863 fikk Schumacher skjøte på 1/3 av Galten og Bøle, og i 1872 kjøpte han resten med tilliggende herligheter. Sammen med sin hustru opparbeidet han stedet og bygde det opp fra grunnen av, så det ble et anselig sted med mange og store hus, bl. a. rorbuer til 550 mann. Fru Schumacher var en dyktig og driftig husmor. Hun stod opp ved 2-tiden om morgenen, og ved 4-tiden var hun i full gang med spinning og veving. For sine husflidsarbeider fikk hun medaljer på utstillingene i Tromsø 1870 og 1875. Schumacher var stortingsrepresentant for Finnmark i perioden 1874-76 og 1877-79, var her medlem av næringskomite 2 og utførte et betydelig arbeid til beste for Finnmark. I 1865 bodde på handelsstedet 10 personer, foruten 3 losjerende fiskere.

Da kvalfangsten for alvor begynte på Finnmark, vilde Svend Foyn gjerne ha stasjon på Galten. Men for å unngå ulempene ved driften, fikk Schumacher Foyn til å henlegge stasjonen til Bøle, som ble overdratt Foyn 1882. Kvalfabrikken her brente i 1896, men ble gjenoppført av et annet selskap, som fortsatte til kvalfredningen stanset bedriften. Bøle ble da kjøpt av Floer & Schumacher (Rich. Floer jr. og Didrik Schumacher), som drev stedet til 1918, da staten kjøpte det til kvalstasjon. Her ble drevet fangst til 1920; men siden har det ikke vært noe av betydning på Bøle.

Til Galten hørte også det gamle handelsstedet Sandøya i neste storfjord på ytre Sørøya. Her var i «den gode tid» et stort vær med egen kirke. Handelen på stedet i nyere tid ble grunnlagt av kjøpmann Jens Buck (Hammerfest), som fikk gjestgiverbevilling 28. februar 1801, fornyet 24. mars 1810 mot 6 rd avgift, senere l spd. 60 skilling. I 1823 gikk stedet over til hans svigersøn kjøpmann Hartvig Jentoft, som fikk bevilling her 14. april 1823 mot 4 spd årlig avgift. Schumacher kjøpte antakelig stedet av H. Jentofts enke. Ved folketellingen 1865 nevnes Augustinius Røe som handelsmann (faktor?) her. Stedet ble solgt av A. Schumacher før 1893. Selve Galten ble drevet av A. Schumacher til 1893, da han overdrog stedet til sin sønn Didrich Schumacher (sen.), som var gift med Laura Dahl fra Trondheim. De hadde flere barn. Datteren Anna Sofie ble gift med kjøpmann Kristoffersen, Kviby, og datteren Sylva med kjøpmann Hofseth i Kårham, som under verdenskrigen ble ett av de viktigste stedene i Finnmark. - Galten ble i 1923 overtatt av sønnen, den nuværende eier Didrich Schumacher (jr) gift med Petra Andrea Johnsen fra Breivik.

Stedet hadde brennevinsrett i A. Schumachers tid; men han fraskrev seg tidlig denne retten. I 1882 ble stedet hårdt hjemsøkt av den store orkanen. Et pakkhus med hele vinterforsyningen av matvarer og annet blåste på sjøe det ble stort tap for eieren og vansker for folk i nabolaget. Stedet måtte alltid i løpet av sommeren skaffe forsyninger for hele året. Matvarene kom mest fra Hammerfest, unntatt større partier av mel, salt o. l. fra Bergen, som og avtok rundfisken. Og så hadde man russehandelen. Det kunde ligge 20 skuter i Galten, og dessuten kom enkelte russere og leide salterom og drev oppkjøp før fartøyene kom. I 1867 fulgte D. Schumacher (sen.) med en dem til Russland, og ble vinteren over for å lære språket. Han har også helt fra 1885 gjort notater i almanakkene, om vær, fiske lokale hendelser. Her fortelles bl. a. om kirkeinnvielsen 1888, som var fastatt til 24. august. Dagen før kom kirkefolket, som skikk og bruk var; men presteskapet uteble på grunn av dårlig vær. Kirkefolket drog da heim igjen men den 27. kom de igjen roende fra alle kanter og fortalte at prestene skulle komme neste dag. Om morgenen den 28. kom de og kirkevigslen skjedde samme dag.

(strandahistorielag.no)

I 1906 kjøpte Richard Anton Floer den nedlagte hvalstasjonen i Bøle og omgjorde den til Fiskebruk. Floer var handelsmann og fiskekjøper, og hadde drevet handel i Breivikbotn og på Sørvær. Floer hadde også en mindre filial i Kobbevåg nær stedet Hasvik på Sørøya- et fiskebruk som ved evakueringa hadde blitt overtatt og drevet av hans sønn Richard Floer jr (1912- 1982). Han hadde etter hvert også flere filialer og leide fiskebruk i Honningsvåg. Richard Floer gjorde det godt, og ble en av Finnmarks store forretningsmenn og etter hvert mangemillionær (nordkapp.club). Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

 

 

Innerbøle

Dersom man titter ut mot havet, ser du Innerbøle. Innerbøle ble på 50 tallet brukt som slått av Jordmor Magda Dahl med familie fra Sørvær. Eiendommen ble leid av Husbyfamilen som på den tiden eide Innerbøle. Hver sommer dro Dahl med mann, sønner, døtre og barnebarn med båten «Heimdal» til Innerbøle for å sørge for at vinterforsyningen til dyrene ble sikret. Gresset ble slått, hesjet og rullet sammen til store baller når det var tørt. Ballene ble rullet ned til fjæra, og rodd ut til «Heimdal» i en spisse. Innerbøle var et skikkelig sommerparadis for familien, som mellom det tunge arbeidet, dro på fisketurer både til fots og med båten «Heimdal». For ungene var kanskje høydepunktet når de fikk hoppe sammen høyet i høyposene, eller når en iskald flaske med hjemkokt saft ble nytt etter en lang dag med arbeide.

Dette forteller barnebarn, Kjell Arne Hustad om sommerene i Bøle:

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Fra venstre bak.

Bjørn Hustad-Evald Husby-Bjarne Dahl , og foran Kjell Arne Hustad.

«Bildet er tatt i Inner Bøle på slutten av femtitallet vil jeg tro.
Mine besteforeldre slo gras på jordene der om sommeren som vinterfor til sauene hjemme på Sørvær. Dette var for oss ungene årets høydepunkt og vi deltok i arbeidet med liv og lyst, og om kveldene gikk vi på skattejakt og badet på stranden. Evald Husby bodde på den andre siden av fjorden ,i Langkjeila, og rodde nesten hver dag over til oss for å leke sammen. Det var ingen boliger igjen i Bøle, så vi bodde i ett stort hustelt og middagen ble kokt utendørs på en gammel båtovn. Når høyet var tørt ble det fraktet med båt (Heimdal) hjem. Dette bildet vekker gode minner om en fantastisk oppvekst sammen med familie og venner»

Båten  «Heimdal» blei  senkt ned på Havets bunn inne i Bølestrømmen under 2. verdenskrig,  slik som flere andre båter også ble. Den ble tatt opp igjen etter krigen.

 

Hippiene i Bøle 

(Et sammenfattet utdrag fra boken «Den gang da… Fortellinger fra Sørøya- Fortalt av Evald Husby)

 

I juni 1972 ble verdens første miljøvernkonferanse holdt i Stockholm. Konferansen fikk mye medieoppmerksomhet siden den var den første av sitt slag, men det som kanskje fikk mest oppmerksomhet, var undrommene som kom inn fra hele Europa. Dette var i forbrødringens tid og de brukte både Hasj, mariuana og alt mulig annet. Politiet begynte å intressere seg for disse ungdommene, og det de holdt på med, så noen av dem fant der tryggest å forlate stedet. Dermed stakk de over til Norge,

Evald mener å huske at det var 24 stk som kom til Sørøya. Det ble jo lagt merke til, kledd som hippier den gang var- langt hår , skjegg og militærjakker. Det var både damer og menn av ulike nasjonaliteter- kanskje like mange av begge.

Været var godt sommeren 1972, og etter de ankom Sørøya, slo de seg først til ved Sluskefjellet. På denne tiden var ikke veien til Dønnesfjord ennå ferdig. Noen lokale som hadde vært i kontakt med hippiene kunne fortelle at de hadde rigget seg til med dusjtelt av gjennomsiktig plast. De hadde brukt noen tomme plastdunker og det som var , for alt kunne brukes; de levde for det med resirkulering.

Etter hvert dro de videre til Bølestraumen, men da begynte det å avskalle seg. Da var det vel en 18 stk som kom til Bølestraumen og slo leir. De var i Bølestraumen i 4-5 dager. Alt bar de med seg, gikk frem og tilbake og fikk det over dit. Kokekar, kasseroller, kjeler og sekker med ris og brune bønner, alt sånnt hadde de meg seg. Og litt Jegermeister og mye annet som kunne passe til en kveldsstund. Folk var litt oppmerksomme på denn egjengen, siden de var såpass fremmed fugl på Sørøya. Det ble sagt at det ble observert helikoptere 2-3 ganger som landa der, og at mange av dem forsvant med helikopterne. Og rett etterpå så kom Interpol. De hadde vært i Storbukta og ettersurt 2-3 navngitte personer blant hippiene, som var ettersøkt. I hvertfall forsvant de plutselig som dugg for sola.

Senere på sommeren forteller Evald at han var på båttur med Ingvald Nilsen på yttersida for å plukke multer. De hadde da hørt historier om hippiene, og viste at de befant seg en eller annen plass på øya.

« i Bøle gikk vi på land, Knut- Verner, en ung gutt på den tida og Sølvi, datter til han Øystein Nilsen var jo med. Vi skulle plukke molte oppi Sandvikdalen i Langkeilsia. Vi gikk på Sanden, og der lå den gamke, kjerrabredde spissa til han Johanner Arnesen fra Langkeila. Den hadde jeg sett for meg var blitt satt på land for siste gang inni Langkeila. Men, nå plutselig lå den på Sanden i Yttebøle, halveis ned i sanda. Den var jo sprottna litt, sånn i skrotten foran og bak, og de hadde bundet med hyssing, så jeg ville ikke sagt at ville ha vært på tur med den! Det var satt mast på av rekvedstaur som var bundet fast i tofta. Som seil hadde de brukt plastsekker som de hadde funnet drivende. 

Det skal de ha, i innerbøle var det reint blåst, det var ingenting igjen på stranden. Deyt har aldri vært så reint der ute. Gammel tang var knuta sammen og brent, rekved var stabla opp… nei, det var helt utrulig, du måtte og råved under fjell, og røyst under eln hellar, så de hadde fått seg et hus på en måte eller ly. Plast var det rikelig med, som kom rekende med sjøen. Det hadde de  brukt til å tette med, så lyet var vanntett. Der sto svære kasseroller, kjeler og alt av husgeråd. Det viste seg at det var 2 menn som hadde kommet ut dit og gjort jobben, og hadde brukt mange dager på dette. Det lå en såvepose inne i «huset», men det s ut som at den var tom. Ved siden av lå det en lang, tynn stang og på den var det bundet en tollekniv, kanskje et fangstredskap.

Knut Werner syntes redskapet var artig, så han tok i den. Han begynte å stikke med den, og stakk ved siden av soveposen. Der hoppa det opp et menneske med langt hår og skjegg langt nedpå brystet. Knut skvatt og alle hylte. Det var nesten alvorlig nærkontakt! 

Jeg sakket jo engelsk, og da fikk vi historien deres. De hadde kommet til Bølestømmen, men de andre hadde dratt. De gikk videre lit Langkeila, der de hadde funnet spissa og fant ut at de skulle seile til Bøle. De hadde klart å karre seg til Ytterbøle og der hadde de kjørt båten opp på sanden og begynt arbeidet. 

Han fortalte også at de hadde vært ute å svømt og funnet 2 bortsetta seigarn på ræk som lå på stranden. Da hadde han svømt til den nærmeste holmen og setta garn mellom holmen- de måtte jo ha noe å leve av. Han som hadde den lange stangen med spyd hadde i oppgave å fange hare. Han hadde klart å springe fast en hare i lia og stukket den med redskapet. Han skaffa kjøtt, og kompisen svømte og fisket med seigarn. 

Vi serverte de kaffe. Det var jo kun de 2 igjen, de andre hadde blitt hentet. Vi sa til de at de kom til å gå til grunne til vinteren dersom de ikke reiste. Jo, de fortalte at de skulle det, men de ville ikke være med oss, de hadde noe de skulle bygge. De spurte derimot om de kunne sende sakene sine med oss. De hadde jo mange tunge saker, bla alle kokekarene, og en uåpna sekk med brune bønne. Jeg tror den kunne ha veid 40 kg. 

De var tynne, jeg må understreke der, de hadde ikke levd i luksus. De var høy, skinnmager, langt hår og skjedd, helt utarma. Vi bar tingene deres over til båten, det var kanskje 150 meter. Jeg kastet bønnesekken over skuldra og bar den ned. Vi sa farvel til de der, de skulle komme gående over fjellet. 

Dette var i den tiden da Witfred Bjørnes var sjef på fiskebruket, Fiskarsamvirket. Vi spurte når vi kom inn om vi fikk sette i land tingene , for de skulle komme, de karene snart. Jeg hadde et inntrykk av at Witfred viste av det, hvem de var, og at han kjente til der. Han sa at joda, han skulle ta vare på tingene til de kom. Det viste seg at de kom aldri, og kasserollene og utstyret lå der in mange, mange år etterpå. Men , hvor de blei av , det vet jeg ikke…»