Bårvik-Barbosdalen


Koordinater:  N 7840449,89  Ø 769062,61

Høyde over havet: Ved start 25 moh. Ved klippskilt 215 moh.

Lengde på turen fra startpunkt: 3 km, 6 km t/r

Kjennetegn i landskapet: Det er åpent landskap stort sett hele turen, med god utsikt og mange flotte fotomotiv. Starter på flatmark, forbi krattskog opp ei li, og så vandring langs ryggen på fjellet. 

Utsikt/Hva ser man herfra: Ved klippskilt øverst i Barbosdalen har du en fin utsikt over Hasfjorden, og Barbostadvannet, pluss opp til fjellene Rivaren i nord og Barbostadtinden og Navaren i Sør. I vest får du en fin oversikt over Bårvik og deler av Breivikfjorden.

Type terreng: Det er tørt terreng stort sett hele veien. Gress og lyng. Litt stein på slutten av turen.  

Anbefalt utstyr: Tursko anbefales.


Turbeskrivelse: 

Info kommer straks.


Historie: 

Hasfjorden

Det har bodd folk i Hasfjord siden ca. 1920. 

I alle år har det vært gårdsbruk/fiskarbonder der. På det meste har det vært 4 små gårdsbruk. I dag er det ett gårdsbruk igjen som har sauer, geiter og høner.

 

I 1958 ble det startet opp rekemottak/fiskemottak av Øyvind Jacobsen. Det het Ø. Jacobsen, Vinna & sønn. Dette var Finnmarks første rekemottak. De kjøpte kokte reker fra rekebåtene, og fisken de hadde. Fiskebruket var i drift fra 1958-1978.

Fiskebruket sysselsatte 10-12 mennesker. I sesongen var det 15-20 båter. Man kunne nesten gå tørrskodd fra Hasfjord til Storøya. 

På samme tid var det også butikk, telegraf, bensinstasjon, postkontor, mekanisk verksted og frisør. Lokal båter og fraktebåter hadde anløp til Hasfjord. Hasfjord hadde til og med eget post adresse: 9592 Hasfjord. 

Frisøren og postmesteren var den samme person. Når man kom til frisøren så ble man klipt i postmester stolen. Frisøren/ postmesteren kunne bare en type klipp: SNAU. 

Ulf Jacobsen hadde et lakseoppdrett. For å finansiere dette hadde han brukt alle sparepengene sine. Vanntilførselen kom igjennom en vannslange med vann ifra Barbostadvannet. 

Under en høstjakt ble det skutt hull i vannslangen av noen jegere, og vannet til oppdrettet opphørte. Dette resulterte i at 25 000 yngel døde, mens kun 20 stk. overlevde. 

Dette til stor sorg for Jacobsen.

Ulf hadde også eget privat finansiert tv stasjon i Hasfjord. Antenna sto på Skaret, og der tok de inn norsk NRK, og av og til russisk ballett og opera. Noen ganger fikk de til og med inn ufrivillige signaler ifra fiskebåter på tv, og av og til slo disse signalene til og med inn på Ulfs orgel! 

På det meste har det bodd ca. 45 fastboende fordelt på 7 hus. På Storøya bodde det ett ektepar, han Nils og ho Berit. De hadde ikke strøm eller vann, og måtte ro inn til Hasfjord for å hente vann. 


Før krigen var det 3 fiskemottak samtidig i Hasfjord. Ett på Brannholmen, ett i Taborshavn og ett inne i Hasfjord på Ellen heimen. 

I ca. 1960 ble det bygget vei imellom Hasfjord og Hasvik. Det var Øyvind Jacobsen som forskutterte den for vegvesenet. 

Oppe i Reindalen finner man 2 "bågastilla". Det var ett hull steinalderfolket gjemte seg i når de jaktet på rein. 


Hvert år legger det seg is innerst i Hasfjorden. I 1989 var det selinvasjon langs Finnmarkskysten. Det ble da telt over 100 sel som lå på isen. Det var mange som jaktet på dem. 

For noen år siden var det en vandrefalk familie bestående av mor, far og unger inne i Hasfjord. De hadde reir mellom Kobbenes (der veien slutter) og Hasfjordbotn. Reiret lå oppe i flåget. Det er det nordligste registrerte hekkestedet i verden! 

I ca. 2010 ble den første kongekrabben fisket inne i Hasfjord.

 

«Sirkus i Hasfjord» av Ragnar Nilsen

I slutten av juni 1960 hadde Sørøya besøk av "Circus Løwe". De monterte opp teltet og framførte forestillinga på Ressebakken, like bak veikrysset ved "Aksis" i Hasvik. Et lite glimt av den store verden ble oss til del. Elefant, tiger, lama og øvrige tilhørende dyr og artister hadde de fleste av oss tidligere bare sett på bilder og i filmer på samfunnshuset. Egentlig må man jo beundre innsatsviljen til eierne, som fant det lønnsomt å komme så langt ut i distriktet med hele menasjeriet.

 Vi som var unger hadde jo ikke playstation, dvd, data og tv å ty til i ledige stunder den gang, så sirkusforestillinga i Hasvik var virkelig en inspirasjonskilde til videre underholdning.


Jeg vokste opp i Bårvik, men var ofte i Hasfjord på besøk hos mine 

Søskenebarn. Det er bare 3 km over fjellet, så turen tok ikke så lang tid. (Det virker som om det er blitt lengere nå). Viggo, Kjell-Einar og jeg lekte mye samme , og ut på høsten dukket tankene om en likal sirkusvariant opp hos oss tre, og planlegginga begynte.


Martin Mortensen var en trivelig eldre mann som bodde i "kåken", (gammelhuset til onkel Christian). Han var veldig flink med å gi en håndsrekning når barna trengte hjelp, det være seg til å lage små båter, kjelker, fakler til nyttårsfeiringa osv. 

"Kåken" ble valgt som arena, og Gammel-Martin var meget positivt innstilt til en midlertidig ansettelse som koordinator og assistent. Huset var ikke stort. Innerst var det et lite kammers som Martin brukte som soverom, og så var det stue/kjøkken og gang. Vi så for oss at kammerset ble omkledningsrom med døråpninga som scene. Publikum skulle sitte i stua.

Det var ganske mange unger i Hasfjord på den tida, så vi regnet med at 50 øre i inngangspenger pr. tilskuer muligens kunne gi et brukbart bidrag til godteribudsjettet vårt.

Så var det å velge ut noen nummer til forlystelse for de fremmøtte. Jeg hadde funnet et 40 cm langt rør som egnet seg som en slags fløyte. På røret var det en mutter med to plomberingsøyer som jeg anså var perfekt tilpasset mitt formål. Fra disse to øyene strakk jeg to tynne nylontråder innafor klærne og festet dem nederst på hvert ben på en altfor stor bukse. Når jeg gikk rundt og lagde lyder gjennom røret, dro jeg i mutteren samtidig og da gikk buksebeina opp og ned.

Kjell-Einar, som var  yngst, skulle være en tissetrengt baby liggende i ei barnevogn. Han var utstyrt med en spruteflaske fylt med vann, godt skjult mellom bena, så når Gammel-Martin satte ei tåteflaske i munnen hans "tisset" han nesten helt opp til taket.

Viggo ble frivillig utpekt til "verdens Sterkeste Mann!" Han hadde fått tak i en jernstang, ca. en halv meter lang, og et mykt kopperrør med nøyaktig samme størrelse og utseende.

Publikum ankom og billettene ble betalt- ni stykker! Stemningen og samtaleemnet på bakrommet var selvsagt nærmest elektrisk: "Åååh, du store lykke! 4 krona og 50 øre i inntekt, det blir bra mye godteri!"

Forestillinga startet: Først med den (u)musikalske klovnen og så med babyen. Barnevogn fa t vi ikke, så babyen måtte ligge i ei trillebår. Alt fungerte og det ble stor jubel og applaus.


Verdens sterkeste mann sto for tur; Gammel-Martin gikk rundt og viste fram jernstanga til publikum som ved selvsyn fikk bekreftet at det var ekte vare. På  ei tilbake til scenen ble den byttet ut med kopperrøret, som så ble overlevert til artisten. 


 

Prøv å se det for dere: "Verdens Sterkeste Mann", ca. 10-11 år gammel, spente musklene og brukte alle sine mektige krefter. Publikum så med sine egne øyne at han virkelig BØYDE "jernstanga"! Den absolutte tysstnad bredte seg over stuerommet, og nesten alle var storlig imponert.

Det som så skjedde noen få sekunder senere ble et uforglemmelig øyeblikk i de unge nystarta sirkusartistenes liv: Karin, som var den eldste tilskueren, 3-4 år eldre enn oss, hoppet fram til " Verdens Sterkeste Mann" og røsket kopperrøret ut av hendene, rettet ut bøyen igjen og ropte: "Det e bare joks, vi skal ha igjen alle pengan"!

Vi hadde stor respekt for Karin, så noe slukøret måtte vi betale tilbake alle inngangspengene. Drømmen om Karameller og sjokolade forsvant, men næringssorgen varte ikke lenge. Vi hadde jo alle hatt det utrolig artig og vi ler fortsatt godt av historien når vi treffes. Men, det ble ikke sirkus flere ganger i Hasfjord!

 

Takk til Ørnulf Jacobsen, Mona Jacobsen Saab, Carina Prytz Walmann og Ragnar Nilsen.

 Kilder: «Den gang da…» red. Georg Kim Jensen.